Publisert av: Nina B | 27. februar 2010

«Hvordan kunne du gjøre dette mot meg»??

Fant denne på nettet, og måtte bare legge det inn her på hjemmesiden til Kiara da jeg synes det var så uffattelig sterkt:

«Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært «uartig» sa du til meg med løftet pekefinger «hvordan kunne du gjøre det?«, men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykte nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun vaffelen, fordi «is er dårlig for hunder», sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på, at du skulle komme hjem sent på dagen.

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærestesorg og skuffelser, skjente deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.

Hun, som nå er din hustru, er ikke et «hundemenneske« – allikevel ba jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til at gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en «kjærlighetsslave».

Etterhvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn – for dine kjærtegn var nå så sjeldne – og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.

Det hadde vært en tid, hvor du – hvis noen spurte deg om du hadde hund – tok et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart «ja» og skiftet emne. Jeg er gått fra å være «din hund» til «bare en hund«, og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutning for din «familie«, men det var en tid, hvor jeg var den eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte papirene og sa «jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne«. De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med «papirer«. Du var nødt til riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek «nei, pappa! Du må ikke la dem ta min hund!» Og jeg ble bekymret for ham og for hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline du skulle nå, og det har jeg også. Da du var gått, sa de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa «hvordan kunne du gjøre det?»

De er så oppmerksomme ovenfor for oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater.

De forer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.

I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg til forsiden i håpet om, at det var deg – at du hadde skiftet mening – at det hele bare var en vond drøm… Eller jeg håpte, at det i det minste ville være noen, som brød seg om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene – uvitende om deres egen skjebne – boltret seg fram for at få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.

Jeg hørte hennes steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klappet mine ører og sa, at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse. Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det. Forsiktig la hun en årepresse om mitt forbein mens en tåre rant ned på hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre. Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet «hvordan kunne du gjøre det?» Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa «unnskyld«. Hun klemte meg og forklarte fort, at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli tilsidesatt eller mishandlet eller forlatt eller ikke klare meg selv – et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted. Og med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt «hvordan kunne du gjøre det?» ikke var rettet mot henne. Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på. Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet».

Advertisements

Responses

  1. Ågud.. Sterkt.. Virkelig sterkt…

    Fikk tårer i øynene..


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: